Samene, Nordkalottens fargeglade innslag, en turisattraksjon på linje med midnattssolen, Nordens kjælebarn og problembarn, - hvem er de og hvordan er de? Spørgsmålet er ikke uten mening, for folk flest vet altfor lite om dem og bedømmer dem derfor ofte galt. Når det gjelder samenes opprinnelse kan man vel også si at vitenskapen ennu intet sikkert vet. Men alle som er interessert i Norden og nordisk kultur må være interessert i samene, disse egenartede og tiltalende nordiske medborgere. Vi skal derfor her gi en liten skisse av deres historie og stilling i de nordiske samfunn i dag.

Samenes lille folkegruppe utgjør alt i alt ikke stort mer enn 30.000 individer, spredt over et stort landområde like fra Kola i nordøst til Hedmark og Härjedalen i sydvest. De aller fleste av dem bor nordenfor polarsirkelen, altså på Nordkalotten, fordelt på Norge, Sverige, Finnland og Russland. Deres rasemæssige plasering er ennu ikke klarlagt. Rigtignok kan man konstatere at de taler et språk nær beslektet med finsk, men fysisk skiller de seg skarpt fra finnene. Det har derfor bl.a. vært gjettet på att de oprinnelig er samojeder, som under sterk finsk innflutelse har opgitt sitt gamle språk. men dette er alt sammen teorier.

Med sikkerhet kan vi si at samene noen hundre år før Kristi fødsel må ha levd i nær kontakt med finnenes forfedre. Disse var da på sin vandring fra fra indre deler av europeisk Russland nådd frem til Østersjøen. Samene bodde altså på denne tid meget lenger mot syd enn de gjør idag. Men samtidig er det ting som tyder på at noen samiske grupper har holdt til helt oppe ved Ishavskysten. Om det i forhistorisk tid også har bodd samer i sydligere deler af Skandinavia, vet vi ennu ikke. I så fall har de senere igjen trukket seg tilbage eller er gått opp i den øvrige skandinaviske befolkning. de samer vi idag fiinner i syd-Skandinavia er etterkommere av relativt sene innflyttere.

Samene var oprinnelig et rent jeger- og fangstfolk. Slik skildrer den romerske historieskriver Tacitus dem for to tusen år siden og dette bekrefter også deres språk, som er fullt av gamle ord med tilknytning til jakt og fangst. Tause vitner om samenes villreinfangst er de utallige dyregraver som er spredt over hele Nord-Skandinavia. Villreinen har de forresten også nedlagt på annen måte. Bl. a. vet vi av en beretning fra vikingtiden at de har brukt tamrein til å lokke villreinen til seg med. Men kunsten å temme reinen har de sikkert kjennt alt i forhistorisk tid, for vi kjenner den samme bruk av lokkerein fra samojedene i Sibir. Likeledes er sikkert deres bruk av reinen som transportdyr svært gammel. Tamreindrift i større skala ser det derimod ut til at de først har begynt med etterat de fikk kontakt med nordmennenenes forfedre og deres tamreinhold.

De første antydninger om samisk tamreindrifr får vi gjennom en beretning av en nordnorsl storbonde, Ottar, i det 9. århundre. Han forteller at han selv var meget rik på den slags eiendom som samenes rikdom besto av, nemlig rein. Hans hovedinntekt kom fra skatt som samene bbetalte til ham, og denne skatt viser at disse samer også var dyktige fangstfolk både på land og sjø. Den besto bl. a. av bjørneskinn, mårskinn, fuglefjær, og skipsrepp, laget av huder av hval og sel.

Kontakten med de gamle nordmenn strekker seg adskillig bak Ottars tid, for vi finner i samisk en hel del ord som de har lånt fra urnordisk, d.v.s. før vikingetiden. Blant disse er det slike som har tilknytning til reindriften, ord for melkestell, innhegninger, kløvsal o.s.v. Men det er også urnordiske låneord, som har med jordbruk og husdyrhold at gjøre. Disse første impulser fra jordbruket ble antagelig mottat i strøket Ofoten-Senja, og herfra har siden samisk jordbruk spredt seg nordover, helt til Varanger.

Dette jordbruk var til å begynne med meget enkelt, og innskrenket seg i hovedsaken til noen få husdyr som ble alet opp på fôr fra myrer og utslåtter, foruten hjelpefôr som bark og fiskavfall.

Først i våre dager har det hos samene utviklet seg et jordbruk i egentlig forstand, med skikkelige jordbruksredskaper og rasjonelle driftsbygninger. I Karasjok ble den første plog satt i jorden omkring 1905. I Finmarken har innvandrede finner tilført samisk jordbruk verdifulle impulser.

Samenes gamle livsform var halvnomadisk. De flyttet året igjennem mellom faste fangstplasser, snart ute ved sjøen, snart inne i landet. Samene udnyttet på denne måte både havets, elvenes, innsjøenes og fjellets ressurser, mens de norske kolonister i Troms og Finnmark spesialisete seg på sjøfiske, og dermed ble mer avhengige av gode og dårlige fiskeår.